Opal - steinen som aldri står stille
- 11. feb.
- 2 min lesing
Det finnes steiner som er stabile. Forutsigbare. Rolige.
Og så finnes det opal.
Den skifter.
Lever.
Gløder fra innsiden, som om den bærer på noe som ikke helt vil bli forstått.
Opal ser ikke ut som andre steiner. Den reflekterer ikke bare lys - den bryter det opp, sprer det, skjuler det igjen. En farge blir til mange. En overflate blir til dybde. Det er nesten som å se på noe levende.
I gamle fortellinger ble opal sett på som en stein av mysterier. Noen sa den bar alle andre steiners krefter i seg fordi alle farger kunne finnes i den. Andre mente den var for sterk, for uforutsigbar. I nordlige historier ble det sagt at opalen ble til der lyn traff jorden. At den fanget et øyeblikk av ren kraft og aldri slapp det helt. Og kanskje er det derfor den aldri virker helt stille.
Opal har alltid vært knyttet til det som beveger seg. Følelser. Intuisjon. Drømmer.
Den forsterker det som allerede er der.I kke nødvendigvis ro, men det ekte. Hvis du er glad, kan den føles lysere. Hvis du er urolig, kan den føles dypere. Den skjuler ingenting. Den speiler.
Det finnes ingen to like opaler. Noen er myke og nesten gjennomsiktige. Andre er mørke, med flammer av farger som blinker når lyset treffer riktig. Og noen… ser helt enkle ut, helt til du beveger dem litt og plutselig våkner de.
Opal er ikke for deg som vil holde alt stabilt. Den er for deg som tåler bevegelse. Som aksepterer at ikke alt trenger å være definert. Den lærer deg ikke å roe ned verden, men å være i den, slik den er.
Smykker med opal føles ofte annerledes.
Ikke bare vakre, men… tilstede. Som om de reagerer litt på deg. På lyset. På øyeblikket.
Kanskje er det derfor opal alltid har fascinert mennesker.I kke fordi den er lett å forstå…men fordi den aldri er helt den samme. Og kanskje er det nettopp det som gjør den så nær.
Kommentarer