Lapis lazuli - det som ligger under ordene
- 20. apr.
- 2 min lesing
Det finnes steiner som er lette å forstå. Som gir deg noe med én gang.
Og så finnes det lapis lazuli. Den venter.
Lapis lazuli er blå. Ikke bare dyp, men lukket på en måte som føles bevisst. Som om den ikke gir seg til overflaten. Som natt uten hastverk, hvor mørket ikke skjuler… men rommer. Og så det gylne.
Små punkter, som stjerner som ikke prøver å bli sett, men likevel alltid er der. Den føles ikke bare gammel. Den føles som noe som har vært stille lenge nok til å forstå.
I gamle riker ble lapis lazuli båret nær huden, ikke bare som symbol, men som noe som skulle minne deg på hvem du var når alt rundt deg prøvde å forme deg til noe annet. Den ble malt til pigment, brukt i kunst, i ritualer, i blikk som søkte noe mer enn det synlige. Men lapis lazuli gir ikke svar.
Den gjør det vanskeligere å lyve. Ikke for andre. For deg selv. Den forsterker ikke stemmen din.
Den går under den. Til stedet hvor ordene egentlig begynner.
Det finnes noe nesten krevende ved lapis lazuli. Ikke hardt, ikke brutalt, men ærlig på en måte som ikke gir deg mange steder å gjemme deg. Den holder ikke hånden din. Den trekker deg ikke bort. Den blir. Og lar deg møte det som også blir.
Noen sier den åpner for sannhet. Men ikke som noe klart og ferdig. Mer som lag som må sees, én etter én. Som noe du ikke kan skynde deg gjennom. Den skyver deg ikke frem. Den holder deg der til du faktisk ser.
Smykker med lapis lazuli føles annerledes.
Tyngre, ikke i vekt…men i nærvær. Som om de ikke prøver å gjøre deg tryggere…
men mer virkelig.
Mer ærlig. Mer deg, uten det du ellers legger mellom.
Kommentarer