Apatitt - det som vil frem
Det finnes steiner som hviler. Som legger seg til ro i det de er.
Og så finnes det apatitt. Den peker. Fremover.
Apatitt har en farge som ikke helt blir værende i én tone. Blå som hav, grønn som noe som er i ferd med å vokse. Noen ganger klar, andre ganger nesten tåket som om den ikke prøver å skjule noe, men heller ikke gir alt med en gang.
Den føles ikke ferdig.
Den føles i start.
Lyset i apatitt er annerledes. Ikke dypt og tungt, ikke mykt og dempet. Mer som noe som våkner. Som en tanke du nesten ikke hadde lagt merke til, før den plutselig er der, tydelig nok til at du må følge den.
I gamle sammenhenger ble apatitt knyttet til innsikt og uttrykk. Ikke bare det å forstå, men det å si. Å sette ord på det som ellers blir værende inni. Ikke fordi det er enkelt…men fordi det vil ut.
Apatitt handler ikke om å holde tilbake. Den handler om å slippe frem. Den forsterker ikke stillstand. Den forsterker retning.
Det finnes noe nesten urolig ærlig ved apatitt. Ikke urolig som i kaos, men som i bevegelse som ikke vil stoppes. Som noe som presser lett mot grensene dine, ikke for å bryte dem, men for å vise at de kan flyttes.
Noen sier apatitt åpner kommunikasjon. Men ikke bare med andre. Også med deg selv. Den gjør det vanskeligere å ignorere det du allerede vet. Den dytter ikke. Den peker.
Smykker med apatitt føles annerledes.
Lettere, men mer levende. Som om de ikke ligger stille… men minner deg på at du heller ikke trenger å gjøre det.
Kommentarer