Akvamarin - ro som beveger seg

Det finnes steiner som står stille. Som holder seg på ett sted, i én følelse.

Og så finnes det akvamarin. Den flyter.

Akvamarin er blå. Ikke tung blå, ikke mørk. Men klar, som vann som beveger seg sakte nok til at du kan se gjennom det. Som havet på en dag uten vind, men med en dybde du fortsatt ikke helt kan måle. Den virker rolig. Men ikke stille.

Lyset i akvamarin glir. Det stopper ikke opp, men går videre, mykt, nesten umerkelig. Som om steinen ikke holder fast i noe, men lar alt passere gjennom.

I gamle tradisjoner ble akvamarin knyttet til havet. Sjøfolk bar den for trygghet på lange reiser, som en slags stille forsikring om at de skulle komme frem. Ikke fordi den kontrollerte havet…

men fordi den lærte deg å være i det. Akvamarin handler ikke om å stoppe bølger.

Den handler om å flyte med dem.

Den forsterker ikke det som er hektisk.

Den forsterker det som gir rom.

Det finnes noe nesten pustende ved akvamarin. Som om den utvider seg litt, trekker seg tilbake, i takt med noe du ikke helt legger merke til før du blir stille nok.

Noen sier den gir klarhet i kommunikasjon. Men ikke ved å gjøre deg skarpere. Mer som å fjerne det som står i veien, slik at det du egentlig mener får komme frem uten friksjon.

Den skyver ikke. Den åpner.

Smykker med akvamarin føles annerledes.

Rolige, men levende. Som om de ikke prøver å holde deg fast…men minner deg på at du ikke trenger å kjempe mot strømmen for å komme videre.